Mange barn og unge sitter inne med følelser og erfaringer knyttet til omsorgssvikt, traumer, rus og vold. Og problemet blir ofte bare enda større hvis ingen får vite om det. Så hvordan kan voksne prate med barn og unge for å få de til å åpne seg opp om hvordan de har det?
Vi anbefaler å spørre i første time, ganske rett frem uten å bruke mye tid. Noen få spørsmål kan være nok. "De fleste barn og unge jeg snakker med har opplevd noe som er vondt og vanskelig. Det er vanlig. Derfor pleier jeg å spørre alle. Jeg lurer på hva du har opplevd? " Den voksne tar på denne måten ansvar for å introdusere vold, rus, traumer, mobbing, og omsorgssvikt som tema. Det er ofte lettere å si noe før samtalemønsteret er etablert. Senere kan det være vanskeligere å ta opp nye ting, fordi det bryter med "hva vi pleier å snakke om". Men dersom spørsmålene er nevnt i første time, er det lettere å komme tilbake til dem. Og spørre igjen. Og igjen. Barn kan streve med å fortelle, men de glemmer aldri at vi har spurt. Og med tiden kan det bli lettere å fortelle litt og litt.
Vi vil bli testet. Barn sender ut prøveballonger for å se hvordan vi reagerer. Tåler vi? Skjønner vi? Vi må vise at vi fortjener barns tillit. Det kan ta tid, men rådene fra barn og unge er at vi bør være nysgjerrige på fortellinger og gå bak symptomene. Hva har dette barnet opplevd som gjør at det trenger å gjøre slik det gjør nå? Vi kan undre oss: "Hva har skjedd med deg?"
I samtaler med barn og unge bør vi tilby barnet beskrivelser som de kan «smake på». Det vonde barn har opplevd er ofte ordløst og begravet under mange lag med fortielse og hemmelighold. Det kan være vanskelig å hente opp. Mange barn mangler ordene, fordi hendelsene aldri er snakket om. De vet ikke hva de føler, for ingen har vist interesse for følelsene deres. Det er lettere å kommentere på beskrivelser enn å svare på direkte spørsmål.
Når vi beskriver, «tekster vi filmen» og tilbyr snakkemåter og eksempler på hva som kan skje og hvordan det kan oppleves. «Du sa mye krangling hjemme. Det er mange barn som opplever at det blir for mye krangling. Sånn at det blir vondt å være hjemme. Det hender at voksne går for langt og kaller barn stygge ting eller dytter. Da blir barn redde og lei seg. Voksne skal ikke gjøre sånn mot barn. Men det kan være vanskelig å snakke om. Noen er redde for hva som vil skje hvis de snakker om det. Noen vil beskytte mamma og pappa og ikke snakke dumt om dem. Foreldrene er jo snille og.» Vi beholder en undrende tone, og sier «sånn kan det være for andre, og kanskje kan det være slik for deg?», men uten å avkreve svar. Ordene må få synke inn og arbeide i barnet: Hva stemmer for meg?
Det kan være til hjelp for barn og unge om vi forteller at vi VET at vonde ting skjer, om vi forteller om ANDRE barn og unge, om hvordan hjelpen kan se ut, og om HVA som har hjulpet andre. Vi bør bruke parallellfortellinger og barnebøker som døråpnere. Mange barn tror de er alene om å oppleve det de gjør. Å vite at andre har opplevd noe av det samme kan hjelpe.
Det koster å åpne seg, og barna må selv bære konsekvensene. Barn reagerer sjelden med lettelse når hemmeligheter blir fortalt, men med skam og skyldfølelse over å svikte sine nærmeste. De kan trenge mye støtte, bekreftelse og hjelp for å kunne bære ordene og stå ved dem. Vis at du tåler. Skynd deg langsomt og gi barnet tid til å venne seg til å ha fortalt. Ikke trykk på den store røde knappen, med mindre barnet står i en akutt situasjon. Vis at du er til å stole på. Stå i det sammen med barnet.
Verktøyet er utviklet av KORUS Sør og Barn av Rusmisbrukere etter innspill fra folk som selv har hatt utfordrende oppvekster, og som gjerne skulle ha blitt stilt disse spørsmålene. Du kan lese mer her: "11 - på" .
Du finner en podkast om temaet her: "Stå i det".
Du trenger kanskje ikke spørre alle spørsmålene. Det viktigste er å spørre konkret om spesifikke hendelser og handlinger. Da vil en liste med spørsmål hjelpe deg. For noen barn er det lettere å krysse av på et skjema enn å svare med ord. Vi anbefaler:
Nettressursen www.barnespor.com er laget for helsepersonell og andre fagpersoner som jobber med foreldre, søsken, barn og unge. Her er nyttige verktøy i arbeidet med å følge opp barn som er pårørende til mennesker med utfordringer knyttet til rus og psykisk sykdom. LES HER
Små barn vet når dårlige ting skjer, og de husker hva de har vært gjennom. Etter en skummel hendelse ser vi ofte endringer i oppførselen deres. De kan gråte mer, bli klamrende, få raserianfall, slå andre, få problemer med å sove, bli redde for ting som ikke plaget dem før, og miste ferdigheter de tidligere mestret. Endringer som disse er et tegn på at de trenger hjelp. Early Trauma Network har utarbeidet en liste over måter du kan hjelpe på. Se under "Last ned".
Publisert av Anne-Kristin Imenes, 15.oktober 2022
