Nødvendig helsehjelp
Å motta helsehjelp er en menneskerettighet. Kommunen har et stort ansvar for alle som oppholder seg i kommunen, enten om de bor der eller er på besøk. Det betyr at kommunen må sørge for å organisere seg på en måte som gjør at kommunen kan tilby nødvendige helsetjenester (Hol - Lov om kommunale helse – og omsorgstjenster §3-1). Noen kommunale helsetjenester er lovpålagte (Hol §3-2), mens andre helsetjenester ikke er det.
På samme tid som kommunen får et større ansvar for å yte helsehjelp, strekker ikke kommuneøkonomien alltid til. Krysspresset mellom dårligere økonomi og økte forventninger gjør at kunnskap om hva som er nødvendig og ikke, blir viktigere enn noen gang. Dette ønsker vi å hjelpe med.
Sørge - for ansvaret
Sørge-for ansvaret strekker seg langt. Derfor er terskelen LAV for hva som regnes som «nødvendig» helsehjelp. Kommunen skal sørge for å forebygge, behandle og følge opp psykisk uhelse med og uten samtidig avhengighetsproblematikk. Ansvaret gjelder fra krybben til graven, hele døgnet, alle dager i året. Kommunen skal stille opp når det er kriser og når det er behov over tid. Når innbyggere trenger nødvendig helsehjelp, skal de få det. Men det betyr ikke at alle kan få det de ønsker seg. Det er tjenesten og fagpersoners skjønn som bestemmer hva som er nødvendig og tilstrekkelig helsehjelp i hvert enkelt tilfelle.
Nødvendighet og forsvarlighet
Flere steder i helselovene står det at kommunen skal tilby nødvendig helsehjelp. Men hva betyr det? Nødvendig helsehjelp er en rettslig standard som betyr at det er et dynamisk begrep som må fylles både med juss, kunnskap og erfaringer fra psykisk helsevern. Den nedre grensen for hva som er nødvendig handler om grad av forsvarlig og uforsvarlig helsehjelp. I likhet med nødvendighet er også forsvarlighet en rettslig standard. Det er tilsynene og domstolene i Norge som til syvende og sist avgjør om helsehjelpen er forsvarlig eller ikke, og dermed lager minstestandarden. Det som skiller nødvendighet fra forsvarlighet er at forsvarlighet går lenger enn nødvendighet. I praksis vil det si at helsehjelp kan være forsvarlig, men ikke nødvendig, mens nødvendig helsehjelp alltid skal være forsvarlig. Fusadommen er den sentrale dommen som illustrerer dette forholdet. I dommen ble det fastslått at kommunen skal gi forsvarlige helsetjenester, men at kommunen samtidig ikke er pliktig til å ruinere seg for å yte helsetjenester (Ot.prp. nr. 66; 1981-82, s. 31).
Prioritering og kommunens mulighetsrom
Gjennom Fusadommen og andre rettskilder blir det klart at kommunen har gode muligheter til å velge hva den ønsker å tilby befolkningen, så lenge det er forsvarlig. Siden økonomien i kommunene som regel ikke strekker til, så må kommunen prioritere i hvilke helsetjenester som skal gis. Det er nettopp dette valget som er viktig å gjøre på klok måte, fordi det betyr at noen også ikke vil få. Om noen får FOR mye helsehjelp, kan det skape ventelister slik at andre ikke får nødvendig hjelp. Ved å kombinere kunnskap om hvilken helsehjelp som er nødvendig og mulighet til å prioritere får kommunen et godt mulighetsrom. Dette mulighetsrommet kan i større grad brukes til å gi mer målrettede helsetjenester som treffer bedre enn slik det er nå.
Kommuneøkonomi
Selv om kommunen har dårlig økonomi, plikter den å gi nødvendig helsehjelp til sine innbyggere. I boken «Helserett» av Asbjørn Kjønstad (2007) kan vi lese:
Det vil si at kommunen ikke har lov til å skylde på manglende ressurser som grunn til å ikke gi nødvendig og forsvarlig helsehjelp. Kommunen må organisere seg slik at ressursene fordeles på best mulig måte slik at alle som trenger det får nødvendig helsehjelp i tråd med sørge-for ansvaret. Forarbeider til tidligere helselovgivning regnes fortsatt som gjeldende for retten til nødvendig helsehjelp (Ot.prp. nr. 66; 1981-82, s. 31), og sier at kommunen ikke har plikt til å ruinere seg for å tilby helsehjelp. Dermed har helseretten tatt høyde for at det er en nedre og øvre grense for hvor mye ressurser og økonomi kommunen skal bruke på å yte nødvendig helsehjelp.
Bedre prioritering krever samhandling
For å få til prioritering, er det viktig med god samhandling mellom tjenestene. Samhandlingsmøter og fordelingsmøter mellom tjenester kan bidra til mer felles forståelse. Vi trenger å snakke sammen for å kunne treffe bedre og innrette hjelpen på en riktig måte. (Eksempel: Arendalshjelpa)
Planlegge for gode forløp og riktig ressursbruk
Mange bruker FIT (feedback informed treatment) som hjelp til å planlegge gode forløp og finne riktig hjelp og nivå. FIT gir en mulighet til å følge med på å om hjelpen virker, eller om det ikke skjer endring. Forskning viser at mange trenger få timer og viser endring i løpet av de tre første timene. Om endring ikke finner sted i løpet av seks samtaletimer, kan det være bedre ressursbruk å endre arbeidsmåte, finne andre tiltak, eller forberede en videre henvisning. Å fylle på med flere timer gir ikke alltid bedre helsehjelp. For pasienter som responderer på samtalebehandling i et lengre forløp vil man kunne forvente økende effekt av nye timer frem til 20 timer, deretter daler terapieffekten på påfølgende timer.
Kunnskapsbasert praksis
Hjelpen skal være helhetlig, verdig og utføres med nødvendig kompetanse. Hjelpen skal også være kunnskapsbasert. Hjelp som treffer mange med få ressurser, som kurs, vil være mer ressurseffektiv enn hjelp som treffer få, som samtaletilbud. Det er viktig å kunne tilby en bred og variert vifte av tiltak, som utnytter kommunens ressurser best mulig. Recovery og miljøterapi må fylles med innhold for å være kunnskapsbaserte; f.eks Fem grep fra Hverdagsglede. Disse grepene er basert på forskningskunnskap.
Eksempler på kunnskapsbaserte metoder:
Kunnskapsbaserte tiltak for barn og unge:
Nettsider som gir oversikt over forskningsgrunnlaget til ulike tilnærminger og tilbud:
Ressurser
Referanser
Barkham, Lutz & Castonguay (2021) Bergin and Garfield's Handbook of Psychotherapy and Behavior Change.
Duncan, B. & Sparks, J. (2010). I fellesskap for endring. En håndbok i klient og resultatstyrt praksis. Oslo: Gyldendal Norsk forlag.
Folkehelseinsitituttet: «Rapport: Psykisk helse i Norge». Område for psykisk og fysisk helse. Januar 2018.
Hussain (2023) Investigating the Dose-Response Relationship in Psychotherapy Outcomes for Adults Treated in Routine Practice, https://www.duo.uio.no/handle/10852/102814
Kjønstad, A. (2007). Helserett. Oslo: Gyldendal Norsk forlag.
Nissen-Lie, Oddli og Wampold (2013) Fellesfaktordebatt på ville veier, https://www.psykologtidsskriftet.no/artikkel/2013as05ae-Fellesfaktordebatt-p%C3%A5-ville-veier
Sintef: Kommunalt psykisk helse- og rusarbeid: Årsverk, kompetanse og innhold i tjenestene - IS-24/8
FMI (2018) Psykisk helse i Norge
Kommentarer til hpl §4 og hol §3-1 og §3-2
Prop.91L (2010-2011), side 161-162, kommentarer av AK. Befring: Fusa-dommen (Rt-1990-874); ikke under forsvarlig minstegrense + kan ikke la økonomien begrense tilbudet. Høyesterett uttalte i 1990 at en kvinne ikke fikk et tilstrekkelig helsetilbud, da kommunen gikk under den standarden som kunne forventes, se Fusa-dommen (Rt-1990-874).
Ot.prp. nr. 66 (1981-82) s. 31 sier samtidig at kommunen ikke har plikt til å ruinere seg for å yte helsehjelp, så lenge tilbudet til kommunen er forsvarlig.
Fra kommentarer til lovpålagte tjenester i HOL §§ 3-2 pkt 4: Utredning, diagnostisering og behandling, herunder fastlegeordning: Bestemmelsen er ikke uttømmende. Komiteens mindretall (Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig folkeparti) foreslo at i tillegg til fastlegeordning skulle det tilføyes psykologtjeneste, sykepleietjeneste, fysioterapitjeneste og jordmortjeneste (Innst. 424 L (2010–2011) s. 28). Dette ble tatt inn i loven ved lovendring 21. juni 2019 nr. 790.
Kommentarer av AK. Befring + Prop.91L (2010-2011). side 161-162: All helsehjelp skal være forsvarlig, og ansvaret for utførelse ligger på det enkelte helsepersonellet jf. hpl §4. Paragrafen gjelder også på virksomhetsnivå, og den aktuelle tjeneste skal være tilgjengelig for dem som etter loven har krav på den.
«Nødvendig helse- og omsorgstjeneste» er en sammensatt standard som må ses i sammenheng med begrepet «nødvendig helsehjelp» i pasientrettighetsloven § 2-1.
Prioritering i kommunen: NOU 2018: 16. «Det viktigste først» konkluderer med at prioriteringsforskriftens innhold bør gjelde i kommunehelsetjenesten på samme måte som spesialisthelsetjenesten. Meld. St. 38 (2020–2021) Nytte, ressurs og alvorlighet viderefører denne konklusjonen og er også støttet i Opptrappingsplanen. Helsedirektoratet sendte i august ut høringsutkast for ny veileder for prioriteringer i kommunale helse- og omsorgstjenester. Nytte-, ressurs- og alvorlighetskriteriet videreføres til denne veilederen.
Prop.91L (2010-2011): Utgangspunktet er at kommunen skal yte de tjenester som fremgår av [Helse- og omsorgstjenesteloven], og helseforetakene de tjenester som fremgår av spesialisthelsetjenesteloven. Det er likevel slik at lovene kun regulerer forholdet mellom de to tjenestenivåene på et mer overordnet nivå og at det i praksis ikke er mulig å definere et skarpt skille mellom dem. Det vil følgelig alltid eksistere «gråsoner» mellom de to tjenestenivåene.
Forfattere: Anne-Kristin Imenes, Christian Sverdrup og Anders Skuterud. Publisert 10. januar 2025
