Vedtak om helsehjelp i kommunal institusjon?

Hovedregelen er at det ikke skal fattes vedtak for kommunale helsetjenester.

Forutsetninger for å ikke vedtaksfeste en tjeneste, er at tjenesten gis direkte, i konsultasjon, ikke gis i hjemmet mer enn to uker, at tjenesten er tilgjengelig for alle som trenger, og at tjenesten ikke er en knapp ressurs for noen få.

 

Veilederen for saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven

Denne veilederen, og særlig kapittel 3 (side 38 og utover) gir svar. Les denne. Veilederen er god og gir svar på mer enn vedtak, f.eks. hva som er nødvendige og forsvarlige tjenester, hvem som skal vurdere dette, og hva som er kommunens "sørge-for" ansvar innen ulike områder. LES HER

 

Hovedregelen er at det ikke skal fattes vedtak

Det skal ikke fattes enkeltvedtak om følgende (til dels overlappende) tjenestetilbud:

• konsultasjoner, behandlinger mv. som gis eller bestemmes i det direkte møtet mellom helsepersonell og den enkelte pasient/bruker, eller som ytes som følge av henvisninger fra lege eller andre med henvisningsrett
• tjenester som pasienter/brukere fritt kan oppsøke selv uten en forutgående behovsprøving fra kommunens side, herunder lett tilgjengelige lavterskeltilbud
• tjenester som ytes direkte som følge av avtale mellom personell og pasient/bruker i tilbud som nevnt over

 

Kommunal helsehjelp i institusjon

Trondheim kommune har prøvd en sak for Statsforvalteren i Trøndelag i forbindelse med det nasjonale ROP-tilsynet i 2018/19. Fylkeslegen var enig i at lavterskeltilbud med kort varighet (feks Rask psykisk helsehjelp) ikke skal ha vedtak.

Men på et lavterskelsenter for rus (MO-senteret) må man få på plass et vedtak så snart som mulig dersom hjelpen skal ha varighet over 14 dager. Det virker rimelig at behandling for rus og sammensatt problematikk, på et lavterskelsenter, foreløpig er et knapphetsgode som hører under punkt 6 i HOT 3-2 og skal ha vedtak.

Men vedtaket om hjelp for rus bør ikke definere psykologbehandlingen spesifikt, kun være et generelt vedtak om å motta behandling på senteret.

 

Behandling på sykehjem

Sykehjemslegens arbeid på sykehjemmet blir ikke gitt vedtak, derfor bør heller ikke psykologens arbeid på sykehjemmet eller på et rus-senter behøve vedtak. Det viktigste er at psykologtilbudet er reelt og inngår i det helhetlige helsetilbudet, og DET kan jo stå i et vedtak.

 

Helsehjelp i hjemmet og Stangehjelpa

Når det gjelder «helsehjelp i hjemmet» forstås dette ofte som det motsatte av «helsehjelp i institusjon». Stangehjelpa fikk nei til å putte hele virksomheten sin, også for tjenester i hjemmet, og alt som den "gamle" rus- og psyk.tjenesten drev med, inn under punkt 1-5 i HOL § 3-2. Stangehjelpa prøvde på en måte å putte punkt 6 inn under punkt 1-5 i loven, men fikk ikke medhold. Kritikken mot Stangehjelpa gikk ut på at «tjenesten kan ikke selv bestemme hvor hjelpen skal hjemles».

 

Rett til individuell plan

Reglene om enkeltvedtak gjelder ikke for avgjørelser om andre rettigheter etter pasient- og brukerrettighetsloven, f.eks. retten til journal-innsyn, retten til individuell plan, retten til koordinator, retten til brukermedvirkning mv.

 

Argumenter MOT vedtak av psykologtjenester:

• Psykologens behandlingsarbeid i kommunen bør ikke begrenses av vedtak, fordi det hindrer skreddersøm, fleksibilitet, effektiv ressursutnyttelse og innovasjon i behandlingstilnærminger.

• Det er ufaglig at andre skal definere hvilken hjelp brukeren skal ha fra psykologer, til hvilken tid og hvor lenge. Det bestemmes best i det enkelte møtet mellom klient og psykolog.

• Mengden vedtak er svært ressurskrevende og gir mindre mulighet til innovasjon.

 

Argumenter FOR vedtak av tjenester

Noen ganger er det viktig og riktig med vedtak. Vi anbefaler at vedtaket ikke spesifiserer psykologhjelpen, men er av mer generell karakter, for eksempel at «helsehjelpen som gis skal være helhetlig og psykologtilbud skal være en del av hjelpen».

Viktige argumenter for å gi vedtak er:

• Tilbudet er en knapp ressurs og bør behovsprøves
• Unngå at innbyggerne blir avspist med et dårligere tjenestetilbud, f.eks bare får noen få uforpliktende konsultasjoner selv om problematikken åpenbart fordrer større og mer koordinert innsats
• Bidra til at innbyggere med større behov får helhetlige tjenester
• Unngå at pasienter mister klagerettigheter og sikre innbyggeres pasientrettigheter

 

Ytterligere utdypning når det gjelder enkeltvedtak/ikke enkeltvedtak

Kommunale helsetjenester skal i utgangspunktet ikke ha vedtak. Helsepersonellet foretar forskjellige faktiske handlinger, diagnostiske vurderinger og kliniske beslutninger. Vurderingen av hva slags hjelp som skal gis, vil bero på et helsefaglig skjønn.

Reglene om enkelvedtak fremgår dels av Helse- og omsorgstjenesteloven og dels av Pasient- og brukerrettighetsloven. Av Pasrl §2-7 første ledd fremgår at Forvaltningsloven kapittel IV og V gjelder ikke (vår utheving) for vedtak som treffes etter dette kapitlet (Kapittel 2, Rett til helse og omsorgstjenester og transport). Dette er lovens hovedregel. Bakgrunnen for hovedregelen finner man i Prop. 91L , særskilt punkt 11.7.3 og 11.7.4.

 

Følgende utdrag refereres:

11.7.3 Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven er tilpasset tradisjonell forvaltningsvirksomhet, ikke avgjørelser som treffes av helsepersonell i operativ/klinisk virksomhet. Rettsikkerhetsgarantien i helselovgivningen bygger på samme hensyn som forvaltningsloven skal ivareta, men er tilpasset helsetjenesten.

 11.7.4. Helselovgivningen skiller seg særskilt fra forvaltningsloven når det gjelder reglene om forhåndsvarsel, begrunnelse, krav til skriftlighet og underretning om vedtak. En viktig årsak til at disse kravene ikke er innført i helsesektoren, er at det ville medføre mye merarbeid og bli svært tidkrevende å begrunne alle innvilgelser og avslag på helsehjelp i et skriftlig vedtak.

(….)

Etter alminnelig rettsoppfatning anses ikke konsultasjoner, diagnostisering, behandling og henvisninger som enkeltvedtak, men som faktiske, eventuelt prosessuelle handlinger. Dette betyr at reglene om enkeltvedtak uansett ikke gjelder for disse handlingene (vår uthevelse)

(….)

Etter en helhetsvurdering fastholder departementet forslaget i høringsnotatet om at reglene i forvaltningsloven kapittel IV og V som utgangspunkt ikke bør gjelde ved tildeling og avslag på hjelp etter pasientrettighetsloven. (……) Departementet legger avgjørende vekt på at reglene i forvaltningsloven kapittel IV og V ikke passer for beslutninger som treffes i den kliniske virksomheten (vår uthevelse).

 

I Prop.91L 11.4.2 står det også: ”Kommunale helsetjenester (unntatt hjemmesykepleie og sykehjemsplass) ytes som regel uten at det er fremmet en formell søknad. Tjenestene ytes ofte ved personlig henvendelse og direkte kontakt mellom det enkelte helsepersonell og den enkelte pasient. Helsepersonellet foretar forskjellige faktiske handlinger, diagnostiske vurderinger og kliniske beslutninger. Vurderingen av hva slags hjelp som skal gis, vil bero på et helsefaglig skjønn (vår uthevelse).

 

Videre står det i: Veileder for saksbehandling (IS2442)(02/2016) Tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven §§ 3-2 første ledd nr. 6, 3-6 og 3-8

(…) Samtidig har lovgiver også vurdert at det er behov for regler som sikrer forutsigbarhet og rettferdig fordeling av tjenester som har stor betydning for den enkelte, og hvor tilgangen vil være begrenset som følge av inngangskriterier og knappe ressurser (….).

(…) Det kan videre stilles spørsmål ved om det skal fattes vedtak når det ytes ulike særlige tjenester i hjemmet til personer med psykisk sykdom, rusmiddelproblemer og sosiale problemer, bl.a. siden disse ofte er organisert på en annen måte en kommunens ordinære hjemmetjenester.(…)

 

Publisert av styret 23. oktober 2022. Endret 21.august 2023.