Mange kommuner har utviklet egne regler for hvilke psykiske helsetjenester som skal ha vedtak. En lokal regel kan være at «alle samtaleforløp som overskrider 5 timer skal ha vedtak». En annen variant er «hvis du kartlegger og saken går ut over 2 uker – så er det vedtak». En tredje variant er «det er bare når folk kan bestille time direkte selv at det ikke skal være vedtak». Men kommunale helsetjenester skal i utgangspunktet ikke ha vedtak. Hvor stammer forvirringen fra, og hvordan kan vi løse opp i uheldige vedtakspraksiser?
Problemet oppstod når den kommunale psykisk helse- og rustjenesten fikk voksesmerter og skulle begynne å gi tjenester til innbyggere med milde og moderate lidelser, i tråd med statlige føringer. Målgruppen ble utvidet, men mange steder uten å ha på plass riktig juridisk forståelse. Dermed har vedtakspraksisen vokst ut av proporsjoner, kanskje av redsel for å gjøre saksbehandlingsfeil eller «miste kontroll». Kunnskapen om riktig helsejuss har vært lav. Det synes å ha vært liten bevissthet i mange kommuner om at det å gi direkte helsehjelp – også når den ikke gis av lege - er forankret i andre deler av lovverket og derfor skal gis på en annen måte enn de tradisjonelle vedtakstjenestene.
Riktig helsejuss kan vi lese om i veilederen for saksbehandling (IS 2442 fra Helsedirektoratet). Den er krystallklar: Det er bare tjenester nevnt under punkt 6 som skal ha vedtak (HOT § 3-2 punkt 6, samt 3-6, 3-8). Dette gjelder helsetjenester i hjemmet, personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt, plass i institusjon, herunder sykehjem, nødvendig pårørendestøtte, avlastningstiltak, omsorgsstønad, og BPA (brukerstyrt personlig assistanse). Det er bare disse tjenestene som krever vedtak. Ingen andre. Heller ikke individuell plan eller koordinator krever vedtak.
De fleste helsetjenester i kommunen gis uten vedtak. Fastlegetjenestene er den største vedtaksfrie tjenesten. Men heller ikke hjelp fra helsesykepleier, jordmor, psykolog eller fysioterapeut krever vedtak. Veilederen fremhever spesifikt at «det skal ikke fattes enkeltvedtak om følgende (til dels overlappende) tjenestetilbud:
mellom helsepersonell og den enkelte pasient/bruker, eller som ytes som følge
av henvisninger fra lege eller andre med henvisningsrett
behovsprøving fra kommunens side, herunder lett tilgjengelige lavterskeltilbud
Helsetjenester skal som hovedregel ikke ha enkeltvedtak etter Forvaltningsloven fordi disse tjenestene blir til i møte med den enkelte pasient/klient/bruker. Helsepersonellet foretar forskjellige faktiske handlinger, diagnostiske vurderinger og kliniske beslutninger. Vurderingen av hva slags hjelp som skal gis, vil bero på et helsefaglig skjønn og kan ikke bestemmes av en saksbehandler.
Problemet oppstår når kommunen rigger systemer som hindrer hjelpsøking: Innbyggere tvinges til å gå via et søknadsskjema, et tildelingskontor og en saksbehandler som skal kartlegge og behovsprøve. Det finnes få gode grunner for hvorfor kommunen skal holde fast ved et slikt byråkratisk system som hindrer lett tilgang til psykisk helsehjelp for folk flest.
Det kan komme mange henvendelser. Det vil være nødvendig å gjøre prioriteringer. Slike utfordringer løses IKKE ved å opprette vedtaksbarrierer, men bør heller løses gjennom kompetanseheving, endrede faglige tilnærminger, brukermedvirkning, flere fagfolk og en variert tiltaksvifte. Innbyggere har rett til nødvendig helsehjelp, men ikke nødvendigvis rett til å få presis det de ønsker seg. Tvil om faglige vurderinger og forsvarlighet bør løses ved at psykolog eller lege jevnlig konsulteres, og at det etableres systemer for veiledning.
Det er på høy tid at kommuner endrer sin vedtakspraksis og begynner å anvende riktig juss. Mange kommuner gjør det heldigvis allerede. Ved å endre vedtakspraksis kan kommunen spare store ressurser som kan sluses inn i tilbud som kommer innbyggerne til gode.
Anne-Kristin Imenes,
For styret i Norsk forening for allmennpsykologi
Publisert i Dagens medisin i nettutgaven torsdag 17. august 2023
https://www.dagensmedisin.no/psykisk-helse-vedtaksrot-og-manglende-juridisk-kompetanse-i-kommunene/577709
