Kommunekommisjonen foreslår å fjerne kompetansekravet i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2, herunder kravet om psykologkompetanse i kommunene. Vi mener: Jo magrere tjenester, desto viktigere med kompetanse som kan styrke laget til å stå i store oppgaver. Les vårt høringssvar.
Vi er sterkt kritiske til Kommunekommisjonens forslag om å fjerne kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2, herunder kravet om psykologkompetanse i kommunene. Dette vil svekke kvaliteten på kommunale helse- og omsorgstjenester og øke geografiske forskjeller i tilbudet.
hvor behovet for høy og bred kompetanse er størst fordi avstanden til sykehus og andre spesialiserte tjenester er lang. Jo magrere tjenester, desto viktigere med kompetanse som kan styrke laget til å stå i store oppgaver.
Nasjonale føringer, blant annet Opptrappingsplanen for psykisk helse 2023–2033 og den nye nasjonale veilederen for psykisk helsearbeid for barn og unge, understreker at alle kommuner skal ha tilgjengelige, kunnskapsbaserte lavterskeltilbud og en psykisk helsetjeneste med tilstrekkelig kompetanse for å sikre forsvarlighet. Dette lar seg ikke realisere uten tilgang til psykologer.
Riksrevisjonens rapport fra april 2026 (Dokument 3:8 (2025–2026) viser at bosted i stor grad avgjør hjelpetilbudet til barn og unge. Det er store geografiske forskjeller i kompetanse og ressurser. Kommunene legger for stort ansvar på helsesykepleierne, som behandler pasienter de ikke er utdannet til å hjelpe. Det er kritikkverdig at mer enn hver fjerde kommunene mener de ikke har ansvar for barn med komplekse og sammensatte lidelser etter utredning og behandling i spesialisthelsetjenesten.
Psykologer bidrar til å avlaste og støtte fastlegeordningen , bidrar til tidlig innsats og forebygging og dermed gjør hele den kommunale helse- og omsorgstjenesten mer robust. Psykologer bidrar til kompetanseutvikling for sykepleiere, helsesykepleiere og annet helsepersonell. Uten psykologer reduseres kvaliteten i innbyggernes allmennhelsetjeneste.
Vi frykter at mer av hjelpen vil kunne flyttes til private aktører. Resultatet kan bli at hjelpen blir mer avhengig av lommebok enn av behov. I helsepolitisk barometer for 2026, svarer mer enn halvparten at privat økonomi har for mye å si for hvem som får psykisk helsehjelp.
Kompetansekravene ble innført for å sikre at kommunene har nødvendig fagpersonell til å oppfylle forsvarlighetskravet. Å fjerne kravet betyr at dårlig kommuneøkonomi i enda større grad kan styre innholdet i tjenestene. Insentivet til å finne innovative løsninger for å sikre faglig
forsvarlighet kan bli borte.
Erfaringer fra blant annet Værnesregionen viser at det er mulig å gi små kommuner tilgang til psykologkompetanse på en bærekraftig måte. Vi anbefaler at staten legger til rette for videre utvikling av interkommunale distriktsmodeller.
Kommunekommisjonen bygger sine anbefalinger på manglende kunnskap om de psykiske helsetjenestene i kommunen. Store deler av lavterskeltilbudene i psykisk helse og rus er ikke synlige i Kommunalt pasient- og brukerregister (KPR). Det betyr at kommisjonen vurderer kommunenes behov på feilaktig grunnlag — kommunale tjenester fremstår mindre omfattende enn de er.
Myndighetene har nylig vedtatt økt utdanningskapasitet for psykologer ved Universitetene i Stavanger og Kristiansand. Med den økte utdanningskapasiteten tilsier prognosene at det vil bli tilstrekkelig tilgang til å dekke økte behov i kommunene.
Pasientgruppen i kommunene har større vansker og behov nå enn før: Det er de samme pasientene som følges opp både i kommune og spesialisthelsetjenesten. Forløp 2 med langvarige og sammensatte behov er den største pasientgruppen i kommunale helse – og omsorgstjenester. Det trengs psykologer for å bygge tilbud og kompetanse lokalt for denne gruppen.
Utfyllende: Tilgjengelig statistikk og evalueringer indikerer at psykisk helsearbeid, både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene, i praksis i stor grad er innrettet mot pasienter som faller innen hovedforløp 2. Hovedforløp 2 er definert som en pasientgruppe med kortvarige alvorlige eller langvarige mildere psykisk helse- og/eller ruslidelser. Denne pasientgruppen er i behov av psykologkompetanse direkte eller indirekte. Om denne pasientgruppen i kommunen ikke møter psykologkompetanse, så kan det føre til flere utfordringer. For det første kan pasienter oppleve at oppfølgingen blir mer fragmentert, at de får for lite kontinuitet, og at det blir vanskeligere å fange opp symptomer tidlig. I tillegg kan det føre til at de mest sårbare pasientene, som kanskje ikke har behov for akuttbehandling, faller mellom to stoler. Det kan øke presset på spesialisthelsetjenesten, fordi pasienter må tilbake dit for å få den hjelpen de trenger, og dermed oppstår det en slags flaskehals i systemet.
Samlet peker dette på et strukturelt misforhold mellom hvor behandlingsressursene er konsentrert og hvor behovet for spesialisert kunnskapsbasert behandling er størst. Å fjerne kravet om psykologkunnskap i kommunene kan få store konsekvenser både på kvaliteten på behandlingen i kommunen, men også på pasientsikkerheten.
Døgnplasser er sterkt redusert, noe som har medført at en ny pasientgruppe med alvorlige vansker har blitt kommunenes oppgave.
Utfyllende: Antallet døgnplasser i spesialisthelsetjenesten i Norge har blitt
betydelig redusert de siste 20–30 årene. Ifølge tilgjengelige tall har antallet døgnplasser sunket fra om lag 7 700 i 1990 til rundt 3 300 i 2023. Denne utviklingen har innebåret en omfattende dreining fra døgnbehandling til poliklinisk behandling og ambulant oppfølging.
Overgangen har samtidig ført til en vesentlig endring i pasientgruppen som har behov for kommunale helse- og omsorgstjenester. Pasienter med alvorlige og langvarige psykiske lidelser og/eller ruslidelser (forløp 3) utgjør i dag en langt større og mer sammensatt gruppe i kommunene enn tidligere.
I tråd med Nasjonal veileder fra Helsedirektoratet har kommunene, i samarbeid med spesialisthelsetjenesten, ansvar for å bidra til at denne pasientgruppen mottar
kunnskapsbasert og forsvarlig behandling. For å kunne realisere dette målet er tilgang til psykologkompetanse på kommunalt nivå en forutsetning.
Erfaringsbasert kunnskap fra psykologer ansatt i kommunene viser at pasienter innen forløp 3 ofte har et så alvorlig symptombilde og så lavt funksjonsnivå at de i begrenset grad er i stand til å nyttiggjøre seg poliklinisk behandling i spesialisthelsetjenesten. I praksis innebærer dette at kommunene i mange tilfeller blir stående alene med ansvaret for oppfølging og behandling av pasienter med alvorlig psykisk lidelse og/eller ruslidelse.
Reduksjonen i døgnplasser og den økte vektleggingen av poliklinisk oppfølging har dermed ført til et betydelig økt behov for kommunale tjenester, både når det gjelder omfang og faglig kompleksitet. Antall psykologårsverk i kommunene har riktignok økt i samme periode, men til tross for dette finnes det fortsatt kommuner som ikke har tilgang til psykologkompetanse.
En avvikling av det lovfestede kravet om psykologkompetanse i kommunene vil kunne medføre en reduksjon i antall psykologårsverk nettopp i en periode der kommunene i økende grad forventes å ta ansvar for kunnskapsbasert behandling av personer med alvorlige sinnslidelser og svært lavt funksjonsnivå. Dette vil kunne svekke både kvaliteten, tilgjengeligheten og forsvarligheten i tjenestetilbudet til en særlig sårbar pasientgruppe.
Flere barn og unge har større vansker enn før: Antallet henvisninger økte med over 30 prosent fra 2019 til 2024, og mange får avslag, viser Riksrevisjonens rapport.
Også i barnevern og i PPT er det stort behov for psykologkompetanse, som følge av barnevernsreformen, etablering av nasjonalt forløp barnevern, samt økt innsats i kampen mot frafall og utenforskap.
Det er i sum behov for psykologkompetanse for å sikre forsvarlig hjelp og tilstrekkelig kompetanseutvikling, slik at kommunene bedre kan mestre oppgavene de er gitt, følge lovkrav og møte behovet i befolkningen.
Med vennlig hilsen
Norsk forening for allmennpsykolog (NFA) v/Anne-Kristin Imenes 16.04.2026
