For oss som jobber i helsevesenet, er kriseplanen først og fremst et praktisk verktøy vi lager i «fredstid» sammen med pasienten og pårørende. Vi vet alle at når det først koker, er det vanskelig å opprette den gode alliansen og lage en solid plan. Da trenger vi en avtale som er inngått mens pasienten var i stand til å reflektere og se muligheter.
Slippe å gjette: Når pasienten er dårlig, kan kommunikasjonen gå i lås. Kriseplanen har pasienten selv vært med å utforme. Da slipper vi å prøve og feile med tiltak pasienten vet at ikke fungerer, og vi kan gå rett på det som demper krisen.
Fange opp signalene: Det er viktig både for hjelpere og pasienten selv å være så klare som mulig over hva varseltegnene er. Er det søvnløshet? Isolasjon? Økt pengebruk? Planen gir oss knaggene vi trenger for å gripe inn helst før krisen eskalerer.
Trygghet for involverte: Det er krevende for alle involverte å stå i akutte situasjoner. En god plan gir oss en ryddig oppskrift på hvem som skal kontaktes og hvilke fullmakter vi har. Det senker skuldrene både hos hjelpere og pårørende.
Ansvarliggjøring (på en god måte): Planen tydeliggjør hva pasienten selv kan gjøre for å mestre symptomene og når vi skal ta over styringen.
Kort sagt handler det om å slippe å finne opp kruttet på nytt hver gang en pasient blir dårlig, og heller spille på lag med de erfaringene som allerede finnes.
