Problemstilling: I virke som kommunalt ansatt psykolog blir man gjerne involvert i ulike deler av kommunens helsetilbud. Henvendelsene kan komme fra andre enheter enn der man selv er organisert. Det kan utfordre oss på ivaretakelse av taushetsplikt. Både psykologen og den som henvender seg kan bli usikker på de etiske og juridiske rammene og hvordan man best ivaretar disse.
Eksempel fra eldrehjem:
Personalet på kommunalt eldrehjem strever med å forstå og håndtere en av deres beboere og ønsker veiledning av personalgruppa. Beskrivelsene av beboeren og de små forholdene til tettstedet gjør det vanskelig å ivareta anonymiteten.
Organisering
Det er vesentlig hvor psykologen er organisert i kommunen. Innenfor samme enhet utgjør fagpersonene en del av en tverrfaglig kvalitetssikring av enhetens tilbud. Ofte jobber man som et team og klienten har takket ja til teamhjelp, slik som når man er beboer på et eldrehjem eller under oppfølging på helsestasjonen. Selv om psykologen har tilgang til journal forutsetter imidlertid lesing av denne at man deltar i den samme helsehjelpen. Når psykologen er ekstern trengs det gjerne en tydeligere avklaring av rolle og informasjonstilgang.
Helsepersonelloven pålegger alle helsearbeidere å samarbeide og konsultere for at hjelpen skal være forsvarlig. Det står: «Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell». Loven er samtidig tydelig på at pasienten har rett til å motsette seg deling av taushetsbelagte opplysninger.
Kan saken drøftes generelt?
I en del sammenhenger kan det vise seg at behovet til henvender egentlig er løsrevet fra den spesifikke klienten og at veiledningen i større grad med fordel kan dreie seg om generelle tema som fagutøvelse, samarbeid, kartleggingsverktøy og former for intervensjoner. Når det blir tydelig hva fagutøveren ønsker å lære eller videreutvikle, kan det gjerne være lettere å anonymisere veiledningen.
Nyttige avklaringer:
Er deling av taushetsbelagte opplysninger nødvendig for å møte behovet?
Kan man sikre anonymitet uten at det går utover behovet/målsetningen?
Når anonymitet er umulig
I noen tilfeller kan det være vanskelig eller kanskje umulig å sikre anonymitet for beboer/klient. Dette gjelder spesielt i små kommuner og på mindre steder. Hvordan kan vi gå frem?
Å innhente samtykke kan gjerne ta utgangspunkt i følgende fremgangsmåte:
«Hei Erlend. Vi som jobber her har snakket om at det virker som om du er mer urolig om nettene, og at vi ikke alltid vet hvordan vi skal hjelpe deg å finne roen. Er det i orden om vi diskuterer dette med en psykolog?»
Det er ikke alle fagutøvere som har erfaring med å innhente slike typer samtykke og det kan være hjelpsomt å gi råd på fremgangsmåte som tydeliggjør årsaken til forespørselen og som samtidig ufarliggjør den.
Dokumentasjon
Ved innhenting av samtykke er det viktig å sikre at dette dokumenteres. Muntlig samtykke er juridisk like bindende som skriftlig så lenge det fortløpende dokumenteres og oppdateres. Samtykke skal imidlertid være dynamisk og spesifikt.
Eksempler på gode spørsmål kan være:
«Jeg trenger å be om råd for hvordan vi best skal hjelpe deg med søvnproblemene dine, er det greit at jeg spør psykologen om dette?»
«Har dere innhentet samtykke fra pasienten?»
«Er pasientens samtykke dokumentert i journalen?».
Annen organisering kan gi mer handlingsrom
Noen ganger kan det bli tydelig at hvor psykologen er organisert setter klare begrensninger for å imøtekomme behovet til deler av kommunen. Det kan i slike tilfeller være lurt å revurdere organiseringen, f.eks. ved å formalisere at psykologen blir en del av et team/tilbud.
Les mer:
https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/taushetsplikt-og-opplysningsplikt
Publisert av styret 29.05.2023
