I denne teksten skrives det om et transdiagnostisk perspektiv på psykiske helseproblemer. Det finnes mange perspektiver og tilnærminger til hvordan man kan eller bør møte personer som oppsøker psykisk hjelp i kommunen, og dette er en av flere mulige tilnærminger.
For å gjøre det tydelig: I denne teksten vil det tematiseres hvilket innhold kurs i kommunen bør ha. Teksten vil ikke ta for seg gruppetilbud over lang varighet. Teksten handler heller ikke om kursmetodikk, og graden av psykoedukasjon/undervisning, øvelser og/eller samtaler. Hvordan inngangen til kurs er, for eksempel om det er drop-in eller en vurdering i forkant av deltagelse på kurset, er også utenfor denne tekstens fokus.
Oppsummering
Økt åpenhet for å søke hjelp
Det har i flere år vært kampanjer med oppfordring om å søke hjelp dersom man strever psykisk. På mange måter har dette hatt god effekt i den forstand at flere søker hjelp. Det ser vi på antall henvendelser i kommunen. Men hva sier folk når de tar kontakt? Jo, de aller fleste sier «jeg må snakke med noen, helst med en psykolog». Denne økte etterspørselen har oppstått etter årevis med forsøk på mer åpenhet og mindre stigma rundt det å søke hjelp. Den triste nyheten er at vi ikke har like mange psykologer som antall personer som ønsker samtaler med psykolog. Det er heller ikke slik at alle norske kommuner har egen psykolog. Det er ventelister for å få hjelp i flere kommuner. Hvordan skal vi løse denne utfordringen?
Den gode nyheten er at samtaleterapi ikke er det eneste gode tilbudet for folk med psykiske helseplager. Kurs er nemlig et godt tilbud, og ikke nødvendigvis dårligere enn samtaleterapi. Det forteller flere kommuner som har kurstilbud, noe som også er i tråd med min erfaring fra kommunalt arbeid. Denne kunnskapen mener jeg befolkningen bør ha, fordi det er nemlig ikke slik at samtaler nødvendigvis er det eneste og beste tilbudet dersom man har psykiske helseplager. Det er mange grunner til at kurs er et godt tilbud. Kurs har flere fordeler ved seg som et individuelt terapiforløp ikke har. Her nevnes det to sentrale fordeler.
Fordeler med kurs
På et kurs har folk mulighet til å møte andre som også har det tøft. Det er noe fint og allmennmenneskelig ved dette. Vi strever alle sammen i løpet av livet, og på kurs og grupper vil man få mulighet til å utveksle erfaringer. Det er ikke sjeldent at vi i kommunen som holder kurs og grupper opplever at folk sier «Jeg var skeptisk til å delta på kurs i starten. Jeg var veldig redd for å møte andre, men det er fint å se at jeg ikke er alene. At det er andre som også har lignende tanker og følelser som meg».
En annen fordel er at hovedbudskapet i både kurs og individuelle samtaler ofte er sammenfallende. Imidlertid tillater kurs ofte en mer direkte tilnærming, der temaer som mange personer sliter med kan undervises mer målrettet. Med andre ord, det man lærer i både kurs og individuelle samtaler er ofte det samme. I individuelle samtaler bruker man derimot ofte mer tid, både av hensyn til tidsrammer og fordi man i starten av samtalene bruker tid på å bygge tillit og gjensidig forståelse.
Spesifikke eller generelle kurs?
Mange kommuner har ulike kurstilbud. Blant annet er det flere som har kurs rettet mot spesifikke lidelser eller problemstillinger. Eksempelvis et eget kurs for depresjon, et eget kurs for panikkangst, et eget kurs for lav selvfølelse, osv. Det er ikke uvanlig at en person først deltar på et eget depresjonskurs, deretter et eget angstkurs, og kanskje deretter samtaler. Ulempen ved dette er at man kan streve med rekruttering. Erfaringen fra flere kommuner er at man må utsette kursdatoer fordi man ikke får nok deltagere, noe som skaper unødvendig ventetid for pasientene. En mulig grunn til dette kan være at kommunen har altfor mange kurs å velge mellom. Da kan man bruke unødvendig lang tid på å finne ut hvilken type kurs vedkommende bør delta på. En annen grunn kan være at kommunen har altfor mange spesifikke kurs som blir for snevre, noe som gir et rekrutteringsproblem.
Et annet spørsmål er hvor gunstig det er for kommunen å ha lidelsesspesifikke kurs med tanke på at en økende grad av forskning viser at komorbiditet er regelen fremfor unntaket (Caspi & Mofitt, 2018). For hvordan skal vi forstå psykiske lidelser? I denne teksten vil det argumenteres for at kommunen i større grad bør implementere transdiagnostiske kurs av kort varighet. Men først kan det være lurt å forstå hvorfor. La oss derfor se litt på forskningen på dette.
Transdiagnostisk forskning
I forskingslitteraturen ser man at det er mer vanlig å oppfylle kriteriene for flere lidelser, og ikke bare én (Caspi & Mofitt, 2018). Dessuten tyder forskningen på at psykopatologi best kan forstås langs et kontinuum (Kotov og kollegaer, 2017). Det er vanskelig å skille hva som er «normalt» og «sykt». Å bekymre seg er for eksempel ikke sykelig, men det er graden av det som kan gjøre at det blir «sykt». På grunn av disse funnene, har man i flere studier nå sett at det kan finnes én psykopatologifaktor (p faktoren) (Caspi & Mofitt, 2018). Å identifisere en slik felles faktor vil si at man forsøker å finne ut hva som er den felles underliggende sårbarheten eller fellestrekket på tvers av all psykopatologi. Tanken er at dersom man finner ut hva p faktoren er, så kan man forbedre og effektivisere behandling, i tillegg til å kunne sette inn tiltak tidligere for å redusere p slik at man unngår utvikling av psykiske lidelser på et senere tidspunkt.
Som et resultat av dette, et det foreslått at man i primærhelsetjenesten kan sette inn tiltak som er transdiagnostiske, altså at man i første omgang jobber med prosesser som er felles på tvers av ulike lidelser, i stedet for å sette inn tiltak for spesifikke lidelser (Caspi & Mofitt, 2018). Denne tankegangen samsvarer godt med hvordan kommunen er bygd opp. Kommunen har et ansvar for å behandle personer med milde og moderate psykiske plager/lidelser. Ikke alle disse får hjelp på DPS. Det er flere som søker hjelp som har flere lidelser eller som har symptomer på lidelser uten at de oppfyller kriteriene (enda). Dersom man behandler disse personene ved hjelp av å adressere transdiagnostiske prosesser, vil man kunne både forebygge lidelser, men også behandle flere lidelser samtidig.
I en transdiagnostisk tilnærming til psykiske helseproblemer ser man mer på likheter mellom ulike psykiske lidelser, heller enn forskjellene. Det er for eksempel noen felles opprettholdende prosesser dersom man sliter med både sosial angst, depresjon og panikkangst. Det kan være uhensiktsmessig om en person med alle disse lidelsene skal gjennom mange ulike spesifikke kurs for å få det bedre. I en transdiagnostisk tilnærming er det bedre om personen først får tilbud om et transdiagnostisk kurs som retter seg mot opprettholdende prosesser som er felles på tvers av ulike problemstillinger/lidelser. Dersom dette ikke er tilstrekkelig, kan personen videre få tilbud om mer spesialisert hjelp (Caspi & Mofitt, 2018), eksempelvis gjennom kurs rettet mot spesifikke problemstillinger/lidelser av lengre varighet.
Her er noen eksempler på kursinnhold kommunene per dags dato har:
Kurs om transdiagnostiske prosesser
Videre kan det være nyttig å skille mellom noe som er deskriptivt transdiagnostisk og noe som er mekanisk transdiagnostisk (Sauer-Zavala og kollegaer, 2017). Et deskriptivt transdiagnostisk fenomen er simpelthen noe som er til stede på tvers av ulike lidelser. Eksempelvis er panikkanfall et fenomen/symptom man ser på tvers av ulike lidelser, men panikkanfall sier ikke noe om hvordan det bidrar i utviklingen og/eller opprettholdelsen av ulike lidelser. Det gjør derimot en mekanisk transdiagnostisk prosess, som er prosesser man utviser på tvers av ulike lidelser. La oss ta grubling som eksempel:
Grubling er en mental aktivitet hvor man tenker negativt om ulike tema, gjerne ved å stille seg selv abstrakte og «ubesvarlige» spørsmål. En slik mental aktivitet blir brukt som en strategi for å håndtere ubehagelige opplevelser, noe som kan resultere i negative følelser. Dette vil deretter potensielt føre til atferd som rusmiddelbruk for å distrahere seg selv fra ubehagelige tanker og følelser, noe som igjen kan medføre enda mer grubling.
På denne måten kan man si at grubling er en mental prosess som gir nyttig informasjon om hvordan det kan bidra i utviklingen av flere psykiske lidelser og/eller opprettholdelsen av dem. Dersom man har et kurs som omhandler hvordan man kan gruble mindre, vil temaet være relevant for flere deltagere (siden det er noe man ser på tvers av ulike lidelser), og man vil enklere fylle opp kurset med nok antall deltagere.
Eksempel på hvordan man kan jobbe
Grubling blir ansett som en mental aktivitet, altså noe du gjør "inni hodet ditt". I stedet for å dvele ved de negative tankene, kan man i en transdiagnostisk tilnærming lære seg å ta et mentalt skritt tilbake fra disse tankene. Man kan bli bevisst på at tankene kommer, men ta et valg om å ikke dvele videre på dem. For personer med sosial angstlidelse grubler man gjerne i etterkant av sosiale situasjoner på tanker som «hvorfor rynket hun på nesen da jeg sa det? Hun tenkte sikkert at jeg er dum», mens en person med depresjon vil gjerne gruble på tanker som «Hvorfor er jeg så nedstemt? Hvor lenge skal disse negative følelsene vare?». På tvers av flere lidelser ser man grubling som en sentral prosess. I en transdiagnostisk tilnærming er man ikke nødvendigvis opptatt av innholdet i disse tankene, men opptatt av grubling som prosess i seg selv og de uheldige konsekvensene det medfører. Slik kan man lære seg å ta et mentalt skritt tilbake, og se på tanker som formuleringer i hodet, og ikke la disse formuleringene styre vår atferd.
Grubling er bare ett eksempel på en mekanisk transdiagnostisk prosess. Andre eksempler er bekymring, unngåelse og selektiv oppmerksomhet (Harvey og kollegaer, 2004; Mansell og kollegaer, 2009). Poenget er altså at ved å adressere slike prosesser, vil man enklere kunne rekruttere til kurs og fylle kursene med nok deltagere. Min erfaring er også at det vil oppleves som mindre skummelt å delta på et kurs om «grubling og bekymring» enn på et kurs om «depresjon». Dette kan også være en god ressursutnyttelse sammenlignet med å lære opp kommunalt ansatte i mange ulike modeller.
Husk på det overordnede
Etter mitt syn er det avgjørende å unngå et overdrevent fokus på "verktøy", det vil si strategier for å håndtere bekymring, unngåelse, grubling, osv. Hvis oppmerksomheten rettes for mye mot disse «verktøyene» for ulike problemer, kan man miste det overordnede budskapet, som handler om holdninger til tanker og følelser, emosjonell smerte, og ulike indre tilstander. Når en person oppfyller kriteriene for flere lidelser eller viser symptomer på flere, så er det ofte noe underliggende som er drivkraften i dette. Som nevnt tidligere, kan noen sentrale prosesser være unngåelse, grubling, bekymring og selektiv oppmerksomhet. Men alle disse prosessene handler om hvordan man forholder seg til ubehag. Derfor mener jeg at kommunen bør være forsiktig med å oversvømme med ulike tilbud for diverse problemområder. Uten en gjennomtenkt forståelse risikerer vi å opprettholde en "fikse"-kultur om at deler av oss skal bli «fikset», når det etter min oppfatning handler om å adressere det underliggende aspektet, nemlig hvordan man forholder seg til ubehag.
Referanser
Caspi, A. & Moffitt, T. E. (2018). All for one and one for all: Mental disorders in one dimension. American Journal of Psychiatry, 175(9), 831–844. doi:10.1176/appi.ajp.2018.17121383
Kotov, R., Krueger, R. F., Watson, D., Achenbach, T. M., Althoff, R. R., Bagby, R. M., . . . Clark, L. A. (2017). The Hierarchical Taxonomy of Psychopathology (HiTOP): a dimensional alternative to traditional nosologies. Journal of Abnormal Psychology, 126(4), 454. doi:10.1037/abn0000258
Mansell, W., Harvey, A., Watkins, E. D., & Shafran, R. (2009). Conceptual foundations of the transdiagnostic approach to CBT. Journal of Cognitive Psychotherapy, 23(1), 6-19.
Harvey, A. G., Watkins, E., & Mansell, W. (2004). Cognitive behavioural processes across psychological disorders: A transdiagnostic approach to research and treatment. Oxford University Press, USA.
Sauer-Zavala, S., Gutner, C. A., Farchione, T. J., Boettcher, H. T., Bullis, J. R., & Barlow, D. H. (2017). Current definitions of “transdiagnostic” in treatment development: A search for consensus. Behavior therapy, 48(1), 128-138.
Av Rebin Badkan, styremedlem NFA, og psykolog i Halden kommune , rus og psykisk helse
Publisert 16.10.2023
