Kommunen har plikt til å tilby behandling for psykiske vansker og lidelser. Det går frem av Lov om kommunale helse - og omsorgstjenester § 3-1, og 3-2 punkt 4. Kommunen har et "sørge-for" ansvar for å tilby nødvendige helsetjenester innen psykisk og fysisk helse. Det skal være like lett å få behandling for halsbetennelse som for en angstlidelse. I praksis må tjenestene bygges ut og kompetansen økes dersom innbyggerne skal få et reelt tilbud om hjelp i sin kommune.
Behandlingsbegrepet brukes både i førstelinjen og andrelinjen. Det betyr ikke at vi arbeider på samme måte.
Vi anbefaler en bred forståelse av begrepet behandling. Dette er spesielt viktig når vi anvender begrepet i en kommunal kontekst. Begrepsforståelsen må gjenspeile den brede variasjonen i arbeidsmåter som kjennetegner kommunalt psykisk behandlingsarbeid.
Behandling vil i denne sammenhengen bety følgende:
«Behandling er tiltak for å helbrede, bekjempe, lindre, og forhindre plager, sykdom, skade eller funksjonshemming eller evt. konsekvenser av dette med bakgrunn i medisinsk vitenskap og kunnskap» (fra volven.no - nasjonal database)
«Behandling er faglige, målrettede intervensjoner for å hjelpe ved identifiserbare vansker» (Imenes, Allmennpsykologi, 2018).
Behandlingstilnærmingene i kommunen er tilpasset kommunale rammer, er varierte og kan svare på et stort mangfold av problemstillinger.
Behandling kan inngå som et element i en helsekonsultasjon. Definisjonen på helsehjelp (helsepersonellloven § 3(1999):
«med helsehjelp menes enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie – og omsorgsformål og som utføres av helsepersonell».
Forutsetninger for å gi helsehjelp forutsetter fire forhold: 1) et helsepersonell 2) en pasient 3) et samtykke 4) en handling som kan defineres som helsehjelp.
Eksempel: Det er ikke helsehjelp – og heller ikke behandling, om f.eks. en ungdom oppsøker helsestasjon for ungdom på en åpen time og spør om ulike helserelaterte spørsmål, og svarene er generelle. Det er først når det er gjort en avtale om helsehjelp at journalplikten inntrer.
Veilederen i psykisk helse og rusarbeid, Sammen om mestring, er tydelig på at mange kan behandle milde psykiske helseproblemer (HDIR, 2014, kap 4 – Om forløp 1). Behandlingen skal være forsvarlig og skje innenfor den enkeltes kompetanseområde. Bare psykologer og leger er kvalifiserte fra sin utdanning til selvstendig å behandle psykiske lidelser, dvs ha selvstendig behandlingsansvar. Psykologer og leger har også henvisningsrett til psykisk helsevern. Når det gjelder tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) har flere profesjoner/instanser rett til å henvise, for eksempel sosialtjenesten. Barneverntjenesten har også henvisningsrett til psykisk helsevern for barn og unge.
Forebygging er alle tiltak vi setter i verk før diagnostiserbar sykdom eller klinisk høyt symptomnivå har oppstått. Et tiltak virker forebyggende dersom det over tid bidrar til å redusere antall nye sykdomstilfeller eller antall nye personer med klinisk høyt symptomnivå (Major, FHI 2011, Bedre føre var…). Sagt på en annen måte er forebygging tiltak som reduserer raten av nye tilfeller (incidens). Dette er tiltak som settes inn utifra statistisk risiko, med minimale symptomer.
Behandling er tiltak man setter inn for å redusere symptomer, det vil si tiltak rettet mot individer med symptomer utover det minimale. Et tiltak har behandlingseffekt dersom det bidrar til å redusere antallet som allerede er blitt syke eller allerede har fått et klinisk høyt symptomnivå (Major, FHI 2011, Bedre føre var…). Å redusere depresjonsgraden i befolkningen kvalifiserer ikke som forebygging, men som behandling (Kilde: Professor Arne Holte Folkehelseinstituttet)
Svaret er ja. Tidlig intervensjon kan defineres som tiltak som bidrar til å snu forløp med langt mindre innsats, og på en mer effektiv måte (www.tidliginnsats.forebygging.no).
Symptom cut - off (grad av svekkelse) er ofte brukt fremfor diagnosekriterier.
Å kartlegge er å avdekke status og danne grunnlag for videre tiltak på en systematisk måte. Kartleggingsverktøy er systematiserte spørreskjemaer som er hjelpemidler for å sikre innhenting av relevant informasjon.
Enkle kartleggingsverktøy anbefales i primærhelsetjenesten. SCL-10 har like høy validitet når det gjelder angst og depresjon som de lengre utgavene (SCL-25 og SCL-90). Høy skår bør utredes videre.
Andre eksempler: AUDIT, DUDIT, CAGE, HAD, SDQ, MINI, MINI-pluss, ASRS-6, VRS-10, HCR-20
(Kilde: Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med samtidig ruslidelse og psykisk lidelse – ROP lidelser) http://www.helsebiblioteket.no/retningslinjer/rop/6-utredning/6.1-definisjon-av-utredning
Utredning er å belyse, synliggjøre og avklare ressurser og problemer på en systematisk måte. Utredning kan innebære et bredt spekter av metoder som:
Ja, det fremgår både av loven HOT § 3-2 punkt 4 og er tydeliggjort i veileder (Sammen om mestring), prioriteringsforskrift, og i samhandlingsforløp/pakkeforløp. En kommunal utredning betyr å gjøre det som er nødvendig og tilstrekkelig for å avklare veien videre og gi nyttig hjelp på kommunalt nivå. Utredning inneholder både kartlegging og diagnostisering (f.eks angst, depresjon, ruslidelse).
Eksempel: En god nok utredning på kommunalt nivå kan bety å snakke med barnet og foreldrene, innhente informasjon fra skolen, bruke et kartleggingsverktøy og snakke med helsesykepleier eller fastlegen, for til sist å gjøre en vurdering av samlede opplysninger: Barnets vansker fremstår for eksempel som sosial angst og ikke en nevroutviklingsforstyrrelse. Dette er en viktig og nødvendig vurdering fordi tiltakene ofte vil være forskjellige.
Hvorfor skal vi diagnostisere i kommunen? Helse- og omsorgsdepartementet har i Rundskriv 1-4/2017 presisert at all behandling i kommunen og i spesialisthelstjenesten må basere seg på riktig diagnostikk. Diagnostisering inngår som et naturlig element i den helse – og omsorgstjenesten som kommunen skal sørge for. På samme måte som fastlegen utreder og diagnostiserer halsinfeksjon, kan psykologen i kommunen utrede og diagnostisere angst og tilby behandling.
Ikke alle mottakere av lavterskeltilbud har nødvendigvis et diagnostiserbart helseproblem. Vi kan likevel gi nødvendig hjelp til å mestre problemer og livsutfordringer. Diagnostisering er ikke det samme som å sette en ICD-10 diagnose, men er en vurderingsprosess som kan føre til en diagnose, eller som kan avklare at det ikke foreligger en diagnostiserbar tilstand. Når det ikke fremkommer en sykdomsdiagnose, bør vi heller bruke ICPC-2 til å kode vansker og henvendelsesgrunner, som for eksempel depresjonsfølelse, vanskelig livssituasjon eller pårørendeproblematikk.
Kodeverket ICPC 2 (International Classification of Primary Care) er utviklet for bruk i primærhelsetjenesten. Det brukes av fastleger, helsestasjonsleger, sykehjemsleger, fysioterapeuter, kiropraktorer, psykologer og annet helsepersonell. Det er kortfattet og oversiktlig, og gir rom for enklere vurderinger av kontaktårsak og helseproblemer. Kodeverket er tilgjengelig på nettsiden til direktoratet for e-helse. I de fleste journalsystemer i kommunen ligger kodeverket allerede inne. ICPC-2 kan være et redskap for forenklet dokumentasjon og vurdering mens vi ennå er på veien frem til en bedre forståelse. ICPC-2 er også et verktøy for rapportering av statistikk til myndighetene. Symptomkodene som er nummerert 1-19 – for eksempel P01-P29 for det kapittelet som omhandler psykiske forhold - kan benyttes av alt helsepersonell. Diagnosekodene i ICPC-2 (fra P70 - P99) bør utelukkende settes av psykologer/leger. ICPC-2 er lett å bruke ved å gå inn på www.finnkode.no .
Samtidig er det viktig å bruke et mer presist kodeverk som WHO ICD-10 i tillegg, når kriteriene åpenbart er til stede. Det er riktig å bruke ICD-10 i tillegg når vi for eksempel behandler mild depresjon, sosial angst eller spesifikke fobier. Usikkerhet kan vi uttrykke ved å skrive «foreløpig vurdering». I en travel hverdag er det nok å antyde diagnose og prøve ut et tiltak, fremfor å gi en full diagnostisk redegjørelse.
Retningslinjene er kunnskapsbaserte, og når vi følger disse, etter beste evne og tilpasset klientens behov og kultur, har vi en kunnskapsbasert praksis.
Vi har nasjonale, faglige behandlingsretningslinjer for
Publisert av Anne-Kristin Imenes, 23.08.2022. Rettet 17.03.2025
