Psykologforeningens president Håkon Skard på Psykologforeningens hjemmeside 7. september 2023

Hvis vi skal realisere en tverrfaglig allmennhelsetjeneste, må kommunene klare å ivareta og balansere behovene for ulike faggrupper.

Det pågår en intens debatt om tjenestene i kommunen, særlig helsetjenestene.

De overordnede problemstillingene er alle enige om – kommunene mangler kompetanse, pasientrettigheter innfris ikke, det er uakseptabel variasjon kommuner imellom, og mange kommuner evner ikke å rekruttere og beholde personell. 

Samtidig er perspektivene og vektleggingen av problemstillingene ulike. Er dette et distriktsproblem, by mot land? Er det kommunene som prioriterer feil? Har staten lempet oppgaver på kommunen uten medfølgende ressurser? 

Det samme gjelder løsningsforslagene. Vi må redde fastlegeordningen først. Sykepleiermangelen er den største rekrutteringsutfordringen i kommunen. Vi må kutte i pasientrettighetene. Større kommuner er løsningen.  

Sånn er det når tjenestene er under press, alle ønsker å stå først i køen med sine gode løsninger. Da er det relevant å se hvilke løsninger som har blitt iverksatt hittil og hva de har medført. 

Kommunenes Sentralforbund har flere prosjekter som retter seg mot egne helsetjenester. «Tørn» og «Menn i helse» er to av disse. Begge er gode initiativer som skal gi bedre helsetjenester til befolkningen. Førstnevnte ser på oppgavedelingen mellom sykepleiere, helsefagarbeidere og ufaglærte. Sistnevnte har fått 800 menn ut med fagbrev som helsefagarbeider ved hjelp av samarbeid med NAV, rettede rekrutteringstiltak og gode mentorordninger. 

Disse ypperlige initiativene får velfortjent ros, og det går mot nasjonal implementering av «Tørn». 

Men det er langt mellom rekrutteringstiltakene for de med akademisk kompetanse. Dette til tross for at det er gruppene med høyest kompetanse som kommunene sliter mest med å rekruttere.

Fastlegene har fått ALIS- kontorer for å rekruttere flere fastleger. Det er ingenting som skal hjelpe kommunene å rekruttere psykologer. Da er det mager trøst at vi deler felles skjebne med annen akademisk kompetanse som jurister og ingeniører.  

Vi må som faggruppe innse at psykologer fortsatt forbindes med spesialisthelsetjenesten og at kommunene i stor grad ser på sine tjenester som omsorgstjenester med eldreomsorg, bemannede boliger og barnehager.

Dette til tross for lovkravet om psykologer i alle kommuner fra 2020, og et klart oppdrag om å tilby folk psykisk utredning og behandling også i kommunen.  

Psykologforeningen har god dialog med flere aktører og myndigheter som ønsker en bedre allmennhelsetjeneste.

Befolkningen ønsker og forventer at både psykisk og somatisk helsehjelp er tilgjengelig og rettferdig, og faggruppene etterlyser og trives i tverrfaglige jobbfellesskap.

Samtidig har vi et stort potensial i å nå ut med hvilken forskjell vår kompetanse kan utgjøre for folkehelsa i kommunen, i det psykiske helsetilbudet og på systemnivå. I en tverrfaglig allmennhelsetjeneste der vi sammen løfter pasienten.  

En av de viktigste oppgavene foreningen har foran seg i den pågående diskusjonen om fremtidens allmennhelsetjeneste, er å peke framover – for kommunene trenger hele det tverrfaglige laget rundt befolkningens helsebehov.

(Denne teksten ble først publisert i Psykologforeningens medlemssider i  Tidsskrift for Norsk Psykologforening )

..

Kommentar
v/ psykologspesialist Anders Skuterud, styremedlem i Norsk forening for allmennpsykologi

..

Psykisk helse og psykiske helsetjenester fikk ikke særlig oppmerksomhet i årets kommunevalgkamp.

Dette henger sammen med at både regjeringen og opposisjonen er enige om at det skal bygges ut lavterskeltilbud i landets kommuner. Ut over dette virker politikerne på begge sider usikre på hva som bør skje i kommunene.

Etter vår vurdering trengs det tydeligere føringer fra staten som tydeliggjør gode psykologroller og psykologtjenester i kommunene.

Vi vil fremheve fire funksjoner som er viktige i kommunene, hvis kommunenes «sørge for ansvar» skal ivaretas etter lovverket. Disse fire funksjonene vil være sentrale selv om norske kommuner varierer enormt i størrelse og organisering.

1. En kommunepsykologfunksjon. Psykologen sitter i rådmannens- eller helsesjefens stab og ivaretar planprosesser, samarbeid og tjenesteutvikling.
2. En behandlerfunksjon for voksne. Psykologen kan samlokaliseres med fastlegene eller hen kan være plassert sammen med Rask psykisk helsehjelp.
3. En behandlerfunksjon for barn og unge, som ivaretar utfordringer i forhold til barn og unge og de tjenester som skal ivareta barn og unge i kommunene.
4. En psykologfunksjon for omsorgstilbud, som skal følge opp de ulike omsorgstilbud som kommunen har, ha en veiledningsfunksjon og indirekte behandlingsfunksjon på sykehjem, omsorgsboliger og andre samlokaliserte boliger i kommunen.

..

Det kan spørres om det finnes psykologer til å ivareta funksjonene. Vi tror dette er mulig å utvikle over tid, da det hvert år vil være et betydelig overskudd av psykologer som utdannes.

Vi vil også peke på rekrutteringstiltak:

• En tydeligere funksjonsdeling og oppgavefordeling vil kreve at staten bidrar med bistand til kommunene. Dette kan skje gjennom lønnstilskudd eller gjennom utvikling av takster for psykologer, slik det er gjort for leger og fysioterapeuter.
• Små kommuner må oppfordres til å samarbeide om felles psykologkompetanse og felles distriktskontorer, slik at vi får mer robuste fagfellesskap som kan rekruttere og beholde. Da må det en tilskuddsordning på plass.
• Slik legene har fått regionale ALIS-kontorer for å rekruttere og beholde leger i distriktene, trenger vi KOMPIS-kontorer for psykologer. KOMPIS står for kommunepsykologer i spesialisering. Nyutdannede psykologer trenger nødvendig videreutdanning og veiledning for å vare i jobben.